Kongen som bærer av nasjonens verdier

Vi sier ofte at Olav Haraldssons død var vel så viktig som hans liv. At slaget på Stiklestad i 1030 og helgenkåringen året etter var fundamentet for den kristne tros gjennombrudd i Norge. Mon ikke dette bør nyanseres noe? For i helgenkongen Olavs liv og i kirkens historie i Norge er det to andre årstall som er helt sentrale. Om ikke så godt kjent. 1014 og 1024.

1014. Olav er i viking. Snorre forteller om seilas langs lange kyster i Østersjøen og vestover i Europa. England. Den engelske kanal. Rundt Bretagne og Biscaya-bukten rundt. Helt ned til «Nørvasund» - Gibraltar. Her kalles Olav hjem i en drøm, sier Snorre. På vegen nordover for å erobre kongemakt i Norge, ligger han vinteren over i «Ruda» - Rouen. Hovedstad og erkebispesete i Normanner-riket ved Seinen. Snorre sier ikke mye mer enn det. Men i et manuskript av Guillaume de Jumiege (ca.1060)  fortelles det hvordan den unge kongssønnen fra nord ble tatt vare på av kong Richard II og erkebiskop Robert. Her blir han døpt (konfirmert) til kristen tro. Her lærer han troens grunnprinsipper. Den nye tids syn på mennesket og dets grunnleggende verdi som gudskapt vesen. I motsetning til den norrøne lære som vurderer enkeltmennesket lavt. Bare den sterkeste har livsrett. Det dreier seg om ætten og slekta. 1014 og Olavs dåp (konfirmasjon/første kommunion) blir dermed et viktig festepunkt for utviklingen av humanistisk og kristent menneskesyn i norsk ånds- og kirkehistorie.

1024. Olav har kalt sammen kirkeledelsen til «ting» på Moster. Her er det monarken som har sikret seg kontroll over nasjonen og enda er trygg i sadelen. Han har behov for å få bekreftet den forståelsen han har med seg fra nasjoner og hoff lenger syd. Nemlig at den tro som kongen har, den skal også nasjonen ha. På Moster i 1024 får vi et møte både med et nytt syn på kongen, som nasjonens åndsbærer,- eller trosbærer om en vil. Samtidig møter vi en ny forståelse av nasjonen. Nasjonen defineres ikke bare ved kongens makt, men også ved det verdisyn som kongen bærer med seg.

I 1024 får kirken det privilegium å være nasjonens eneste godkjente verdisystem. Og kirken gir til gjengjeld kongen og kongemakten anerkjennelse som verdibærer eller verdisymbol. Dermed er Norge kommet i samme situasjon som de «siviliserte» nasjoner lenger sør, og er ikke lenger et landområde befolket med barbarer og usiviliserte avgudsdyrkere.

På denne måten sikrer kongen seg et grunnlag for kontroll innad i samfunnet. Og han sikrer seg retten til å representere nasjonen utad. Han får en verdibase som gir ham autoritet og legitimitet til å herske, og som sikrer ham støtte mot inntrengere som truer hans maktsfære.

Olavs motivasjon i 1030 for å komme tilbake til Norge og slåss for sin rett, henter sin legitimitet bl.a. fra «kirkemøtet» og nasjonsdannelsen på Moster i 1024. For her defineres kongen både som troens rette vokter og nasjonens rette bevarer. Dermed er han den eneste rettmessige hersker. I så måte kan en gjerne spørre om det ikke er vel så viktig for Norge som nasjon å feire i 2024 som å feire i 2030. I alle fall må vi gjøre begge deler!