Det er ikke første gang det jubileres for kristenretten på Moster. 900-årsjubiléet ble feiret i 1924. Den gang var det Bispemøtet som stod for feiringen. Det skjedde på initiativ fra bjørgvinbiskopen Peter Hognestad. Vedtaket om dette ble fattet så sent som 25. april 1923 og feiringen fant sted 15 måneder senere, den 29. juli 1924. Det faglige hovedansvaret ble gitt til professor Oluf Kolsrud som åpenbart var den rette mann for oppgaven. Han var vår fremste kirkehistoriker og redaktør for den nye kirkelige årboken, Norvegia sacra som kom ut første gang i 1921. Sammen med årboken ble det utgitt en serie med kirkehistoriske arbeider, Bibliotheca norvegiæ sacræ. Det fjerde bindet i denne serien ble viet jubiléet og fikk tittelen: Daa Noreg var misjonsmark. Minneskrift um Mostratinget i år 1024. I tillegg til en kort innledning av biskop Hognestad skrev Absalon Taranger om kristningsverket, Knut Robberstad oversatte kristendomsdelen av Gulatingsloven og Johan Meyer skrev om Moster gamle kirke.
Det hører til jubileenes art at det er noe fra fortidens som feires, men like viktig er det at dette har samtidig relevans og betydning for fremtiden. Uten dette samtids- og fremtidsperspektiv var det neppe noe å feire. Det er derfor ikke til å unngå at bruken av det historiske materiale kan bli selektivt, for ikke å si kreativt. Det er mange eksempler på dette, ikke minst kirkehistoriske. Luther-jubileene danner en lang kjede av aktualiseringer. I ettertid ser vi tydeligere at dette både handlet om tolkning av historien og bruk av materialet for aktuelle formål. Jubileene er slik sett gjerne både resepsjonshistorie og kirkepolitikk.
I anledning 900-årsjubiléet på Moster var det misjonsperspektivet som ble løftet frem. Norske misjonærer og norske misjonsmarker var det mange av på 1920-tallet. Fra den spede begynnelse, godt og vel et halvt århundre tidligere, hadde misjonsprosjektene spredt seg over hele kloden. Dette misjonsarbeidet hadde høy legitimitet i Norge og engasjerte unge og gamle over hele landet. I noen bygdelag stod misjonen så sterkt at hele bygda var som en eneste misjonsforening å regne.
På selve jubileumsdagen på Moster, 29. juli 1924, holdt Oluf Kolsrud tale om «St Olavs kristenrett» (Norvegia Sacra 1924, 1-18). Kristningstiden omtales som misjonstiden, prestene som misjonærer og kirkene som misjonsstasjoner: «Fylkeskyrkorne var misjonsstasjonane i vaart land. Fraa dei gjekk misjonsarbeidet ut. Fylket var misjonsdistriktet.» (s 9) Kolsrud oppsummerer til slutt jubileet med blant annet følgende: «… paa Mostrating var det St. Olav og biskop Grimkjell fullførde kristningsverket og gav den unge norske misjonskyrkja den fyrste skipnaden, ni hundre aar i aar sidan.» (s 14)
I sin innledning til selve jubileumsskriftet sier biskop Peter Hognestad: «Vårt sjølvstendige Noreg og den norske folkekyrkja og eit folkeliv verna av lov og rett kan me enno segja hev røtene sine attende i Olavs verk for 900 år sidan.» (s 3) En form for historisk sammenheng er gitt, selv over et tidsspenn på 900 år. Men her knyttes også båndene fra den nye nasjonale selvstendighet tilbake til kristningstiden, og sammen med det nasjonale både folkekirke og folkeliv. Jubileet i 1924 var både et kirkejubileum, et nasjonaljubileum og et misjonsjubileum. Strengt tatt var dette sider av samme sak. Slik så både biskoper og professorer det. På samme tid marsjerte både radikale sosialister og liberal teologi frem.
Himmelen var langt fra skyfri. Ikke desto mindre gav det ganske sikkert mening for jubilantene å holde frem kristendommen som den bærende kraft i hele det nye selvstendige Norge. De kunne argumentere med at slik hadde det vært i de første 900 år og slik måtte det forbli også i tiden som kom, om Olavs-arven skulle holdes i hevd. Som et tegn på dette plantet de det store og tunge steinkorset på Vetahaugen. Korset står der fremdeles, men ellers har mye endret seg i løpet av de snart hundre årene som har gått siden 1924.